Det var det miljømøtet

Det går en linje fra Rio via Kyoto til København; gigantiske miljøkonferanser som skulleta fatt i de menneskeskapte miljøproblemer vi sliter med på planeten Tellus. Alle møtene begynner med voldsomme forventninger , bryter sammen i et mareritt av ulike forslag og ender med en tynn overenskomst som blir et slags valg på en eller annen hylle.
Det er og blir en illusjon at vi kan bygge enighet i alle verdensdeler og mellom alle nasjoner: vi bør av hensyn til FNs troverdighet nå gå inn i en annen type konsesnusbygging. Begynn med de nasjoner som er enige om målene og la så de som vil blokkere, stå utenfor eller ødelegge inmternasjonale forpliktende avtaler, bli frosset ut av det internasjonale samfunnet.
Når en håndfull nasjoner greier å ødelegge alle gode hensikter i miljøkampen, må vi begynne å bygge handlingskraft nedenfra og på tvers i regioner der enighet kan bygges. Vi må la rebellene og sabotørene i klimakampen få smake egen medisin: vil de ikke være med, får de også ta følgene. Internasjonal boikott, sanksjoner og direkte økonomiske straffetiltak vil sikkert myke opp en del av motstanden mot å ta miljøløft. Harmonimodellen til FN funker bare ikke lenger.
Dessuten kan vi spare miljøet for flere klimafiendtlige og miljøskadelige konferanser med førti tusen tilreisende.

Saker jeg fremdeles grubler på.

Et liv i journalistikken har gjort at jeg sitter igjen med flere spørsmål og svar på saker jeg har vært innom eller observert. Her et knippe saker som jeg ennå ikke har funnet løsninger på:

1. Hvorfor ble politivoldsaken i Bergen på åttitallet til slutt til en sak om voldsforskerne?


2. Hvorfor ble det satt i gang et voldsomt oppgjør med "opposisjonelle" i Bergen Frp som endte med flere eksklusjoner- hvorfor var f. eks. Terje Sørensen så farlig at han måtte ut?


3. Hvorfor kommer vi aldri til bunns i saken om Arne Treholt?

Dette er bare begynnelsen, jeg skal forlenge listen i dagene som kommer. Jeg er opptatt av at journalistikk ofte ender på en konklusjon uten at andre spor og andre vinklinger blir tatt opp.

Kanskje det kan bli en annerledes debatt av denne bloggen?

Mitt møte med en amerikansk president

Bilder fra Oslo i dag: sperringer rundt Grand Hotel, kumlokk sveiset til, bosspann fjernes. Sikkerhetsoppbudet er enormt, flere tusen politifolk skal beskytte den amerikanske presidenten.
Jeg tenker på mitt møte med en amerikansk ekspresident og senere nobelprisvinner: Jimmy Carter og fru Rosalynn. De besøkte Bergen på nittitallet (husker ikke dato og år)-jeg var på kveldsvakt og ble sendt ut for å snakke med presidenten og hans frue. Vi traff eks-presidentparet utenfor Mariakirken der de hadde hatt privat omvisning. Deretter gikk turen til Troldhaugen der Jimmy fikk en spesialomvisning og kunne fortelle oss journalister at han var meget glad i Griegs musikk. Det hele var nesten uvirkelig, vi stod en gjeng journalister og fotografer og snakket hyggelig med en imøtekommende og vennlig ekspresident og hans frue. Sikkerhet? Ikke en vakt som jagde oss vekk, ingen sperringer og folk som passerte oss la knapt merke til den tidligere amerikanske presidenten.
I 2002 fikk han Nobels fredspris. Jeg husker best historien som kokken på Meland golfbane fortalte, da ekspresident Clinton var i Bergen og satte byen på hodet med foredrag i Grieghallen, var han også innom golfbanen på Meland. Men kokken der ute ville ikke svinge opp med koldtbord og greier Han kokte en enkel suppe. Denne kokken hadde møtt ekspresidenter før; Jimmy Carter var nemlig på en oljeplattform i Nordsjøen ( derfor var han innom Bergen)- kokkene på plattformen hadde laget et festbord uten like, det hele toppet seg med en gigantisk isfigur som pyntet bordet og som golfbanekokken hadde arbeidet på i mange timer i et iskaldt fryserom.
Jimmyen svingte innom matsalen på plattformen, beundret mesterverket og matberget- og forsynte seg med noen Ritzkjeks og gikk videre!
Ikke rart at kokken på Meland syntes en suppe fikk være nok til en ekspresident. Han fikk rett: Clinton rørte knapt maten.
Stor ståhei for ingenting.
Lykke til Oslo!

Nekrologer - over og ut

Sjelden lyvs det mer enn i en nekrolog. Norsk pressse har ikke dyrket en navnejournalistikk som forteller sannheten om mennesker. Det er helst er personer i de øvre lønnsklasser fra møblerte omgivelser som får minneord der superlativene dynges på hverandre og alltid avslutter med varme tanker til de etterlate. De fleste nekrologer ut som en pent omskrevet CV; vi vet alle hvor lite sannhet det er i en egenkomponert skryteliste.
Hvorfor er det slik at navnestoff er forbeholdt den akademiske og økonomiske overklasse med en dash kjendiseri for å toppe det hele? Når vi møter døden er vi alle i samme lønnsklasse og har like lite å fare med når livet slipper taket. Men i spaltene og omtalene blir det reist den ene bauta etter den andre. Med en omskriving av Diogenes kunne man be om at de største ordene ble fjernet så man kunne se hin enkelte avdøde slik han/hun var. Det skrives ofte slik at ordene mer er rettet til de etterlatte enn om den avdøde.
Norske aviser praktiserer klassesamfunnet i sin omtale av avdøde. Det er den skriveføre, akademiske og velsituerte del av befolkningen som får sitt ettermæle i spaltene. Det skrives få nekrologer om alminnelige folk. Hvis "vanlige" mennesker får minneord, er det fordi de er entusiaster, idealister og organisasjonsmennesker som har satt spor etter seg.
I norske avishus (mediehus begynner å bli tomt for innhold), hives en hel generasjon med eldre arbeidstakere ut. De journalister som har levd noen år og har vært øyenvitner til mye gjennom et langt og skrivende liv, blir lempet ut med AFP, bløtkake og kaffe og takk for jobben.
Følgen av denne saneringen, er at vi mister det samtidige og historiske blikket for mennesker som er vel verd noen minneord. Eldre journalister kunne fortalt historier om mennesker som ikke nødvendigvis hadde gjort seg fortjent til St. Olav, men som levde sitt liv på jorden.
Jeg tror avishusene rundt om vil få merke neglisjeringen av navnestoff og minneord, folk vil ta over og la nettet bli en møteplass for de gode minneord som kan fortelle sannheten om livet-også når noen dør! Mine tanker springer ut fra Sven-Egil Omdal som i Stavanger Aftenblad /BT og Adressa - skriver glimrende om dette i mediekommentaren om "Nekropolis" lørdag den 4. desember 2009.