Nekrologer - over og ut

Sjelden lyvs det mer enn i en nekrolog. Norsk pressse har ikke dyrket en navnejournalistikk som forteller sannheten om mennesker. Det er helst er personer i de øvre lønnsklasser fra møblerte omgivelser som får minneord der superlativene dynges på hverandre og alltid avslutter med varme tanker til de etterlate. De fleste nekrologer ut som en pent omskrevet CV; vi vet alle hvor lite sannhet det er i en egenkomponert skryteliste.
Hvorfor er det slik at navnestoff er forbeholdt den akademiske og økonomiske overklasse med en dash kjendiseri for å toppe det hele? Når vi møter døden er vi alle i samme lønnsklasse og har like lite å fare med når livet slipper taket. Men i spaltene og omtalene blir det reist den ene bauta etter den andre. Med en omskriving av Diogenes kunne man be om at de største ordene ble fjernet så man kunne se hin enkelte avdøde slik han/hun var. Det skrives ofte slik at ordene mer er rettet til de etterlatte enn om den avdøde.
Norske aviser praktiserer klassesamfunnet i sin omtale av avdøde. Det er den skriveføre, akademiske og velsituerte del av befolkningen som får sitt ettermæle i spaltene. Det skrives få nekrologer om alminnelige folk. Hvis "vanlige" mennesker får minneord, er det fordi de er entusiaster, idealister og organisasjonsmennesker som har satt spor etter seg.
I norske avishus (mediehus begynner å bli tomt for innhold), hives en hel generasjon med eldre arbeidstakere ut. De journalister som har levd noen år og har vært øyenvitner til mye gjennom et langt og skrivende liv, blir lempet ut med AFP, bløtkake og kaffe og takk for jobben.
Følgen av denne saneringen, er at vi mister det samtidige og historiske blikket for mennesker som er vel verd noen minneord. Eldre journalister kunne fortalt historier om mennesker som ikke nødvendigvis hadde gjort seg fortjent til St. Olav, men som levde sitt liv på jorden.
Jeg tror avishusene rundt om vil få merke neglisjeringen av navnestoff og minneord, folk vil ta over og la nettet bli en møteplass for de gode minneord som kan fortelle sannheten om livet-også når noen dør! Mine tanker springer ut fra Sven-Egil Omdal som i Stavanger Aftenblad /BT og Adressa - skriver glimrende om dette i mediekommentaren om "Nekropolis" lørdag den 4. desember 2009.