Er det synd på Solskjær?

Etter at Ole Gunnar Solskjær forlot managerstolen i Cardiff denne uken, har norske sportsjournalister  med patos meldt at "Solskjærs fremtidsutsikter er usikker?".
Hallo? 
Mannen fikk en sluttpakke på over 30 millioner kroner med seg etter et relativt kort arbeidsforhold i en klubb som ikke beholdt plassen i Premier League og som nå roter langt nede på tabellen i divisjonen under.
30 millioner og vel så det, det er en bra årsinntekt. I tillegg har mannen lagt til side en pen slump penger både som aktiv spiller i Norge og England og som trener for Molde.
Jeg har ikke noe imot  Solskjær, han er en rolig og høflig mann som gir et sympatisk inntrykk.
 Men til norske sportsjournalister og kommentatorer vil jeg bare si: Solskjær har svært lite å bekymre seg for når det gjelder egen fremtid. 
Derimot synes jeg virkelig synd på ordfattige og tanketomme kommentarer i mediene om  Solskjærs "usikre" fremtid. Spar så sterke ord til folk som virkelig går en usikker fremtid i møte: arbeidsledig ungdom, kommende generasjoner  som skal betale blodpriser for leiligheter og hus i fremtiden, klimaproblemer og mye annen elendighet i verden.
Riktignok er fotball noe av det viktigste blant alt uviktig i verden. men med den pengestrømmen som flyter inn og ut av arenaene omkrirng i verden, er ikke akkurat FOTBALLEN noe område man behøver bekymre seg for!

Back on blog- de gamle er eldst og best

Etter en lengre tid i dvale er det tid for comeback! Litt inspirert av det som skjer i fotballen. Der ser det ut til at gamle gunner fremdeles kan være både bedre og mer fornyende en unge og lovende trenere. Jeg tror det må ha vært minst tjue journalister på treningsfeltet til Rosenborg i dag for å se fenomenet Nils Arne Eggen starte arbeidsdagen som trener.
Det var vel større medieinteresse for denne aldrende(?) fotballtreneren enn for noe annet i Nidaros om dagen. Og Nils Arne ga mediene det de ville ha: temperament, lange setninger som nesten lander i skoddeheimen og ender opp i en slags verbal buklanding i noe som ligner logisk tenkning.
Denne karen er et større sceneshow enn den glitter og fjas som utfolder seg i Fornebu Arena, og jeg tenker ikke på Stabæk, men ESC- eller grand prix som vi sier for å gjøre oss forstått. Jeg orker ikke å se mer enn ti minutter av det programmet; det er så innholdsløst at man kunne grine om man klarte det! Jeg lar grandprixbobla suse videre.
Dagens åpning av Festspillene var en fin og folkelig affære i skiftende vær og med flotte innslag og smakebiter av det som kommer. Mye bedre å ta åpningen ut i det fri og la mange være med på festen- enn å samle fiffen med gratisbilletter i Grieghallen til en åpningsforestilling preget av dannelse og verdighet og posisjonering i forhold til kongehusets utsendte.
Jeg likte dagens åpning ( se video på bt.no) tre og et halvt tusen på en kulturforestilling i kaldt vårvær med skiftende skydekke- det er bra, det! Så minner jeg bare om at i all diskusjonen om festspillenes folkelighet, var det også på Bergenhus festning at man arrangerte "bondebryllup" med hestefølge og dansere og felespill og spekemat og et folkehav av tilskuere. Dagens forestilling på Koengen ved festningen var en morsom og fin replikk til de første festspill. Slik tolkes historien på nytt- den gang var det Haakon 7. som åpnet festspillene- han kom med tog til bergen- nå stod hans barnebarn, Harald 5. i regnværet og åpnet Festspillene med stil- de gamle er best!
Denne bloggeren har passert de 60 siden sist han var ute med sine ytringer...

Overfall i Dagsrevyen

Hva gjør man ikke for å få en god opptakt til en ganske forutsigbar debatt? Torsdagens (7/1) Dagsrevy ga et eksempel på hvordan man vinkler en sak ut av alle proporsjoner for å få en god inngang til en debatt etter nyhetene. Statsråd Magnhild Kleppa ble hengt ut fordi hun hadde lengre sykemelding enn det som svenskenes ordning anbefaler for hennes diagnose. Dette er den svenske fasiten som Stoltenberg omtalte på kartellkonferansen som en mulig vei å gå for å få sykefraværet ned. Svenskene har standarisert sykmeldingsperioder som veiledende for legene for de ulike diagnoser.
Kleppa hadde altså overkredet den svenske normen: VOILA! Så har man et eksempel på "misbruk" - at andre statsråder (Storberget med kollaps og Brustad med prolaps) hadde hatt sykemeldinger over den svenske normalen, ble lagt ut som mangel mellom liv og lære.
Stort lenger går det ikkean å tøye strikken, men jaggu fikk noen leger kommentere saken også, det var siste dråpen i den sitronen. Dersom debatten om sykemeldinger skal holdes på et slikt populistisk smørjenivå som dette, er det på tide å si si STOPP ! Dagsrevyen kan ikke bruke sin forlengede sendetid til å trekke samfunnsdebatten ned på et nivå full av billige poenger og moralisme.
Det er slett ikke slik at småskulkingen er hovedårsaken til sykefraværets eksplosive økning de siste årene, det er ikke "slett arbeidsmoral" som er hovedproblemet: langtidsfraværet er stadig økende.
Legene i innslaget mente at statsrådene kunne ta annet tilpasset arbeid mens de var sykmeldte; arkivering på Srtortinget for eksempel. Flott: jeg gleder meg til å se sykmeldte leger ute i vinterlandet der de får brukt kroppen og måker kommunale fortauer og som de også kan gruse etterpå; så blir det færre bruddskader på Legevakten.
Jeg ser fram til at Dagsrevyens slitne reportere tar undervisningsvikariater i samfunnsfag på skolene mens de kommer seg etter å ha møtt veggen og blitt utbrennt. Kort sagt: la hele samfunnet organisere sykmeldinger slik at folk går i et arbeid de verken kan- eller har kompetanse til å utføre - og kall det tilpasset arbeid i en sykmelding.
Hvis NRK Dagsrevyen synes det er et scoop å la en statsråd bli satt helt ut for åpen mikrofon, så hører det til en journalistisk epoke som burde være forlatt for 20 år siden.
Kunsten er ikke å få maktmennesker til å se dumme ut. Kunsten er å stille spørsmål som avdekker og forklarer og gir seerne en ny forståelse.
Men det er ikke sikkert det er en vinkling som passer sendeskjemaet...

Det var det miljømøtet

Det går en linje fra Rio via Kyoto til København; gigantiske miljøkonferanser som skulleta fatt i de menneskeskapte miljøproblemer vi sliter med på planeten Tellus. Alle møtene begynner med voldsomme forventninger , bryter sammen i et mareritt av ulike forslag og ender med en tynn overenskomst som blir et slags valg på en eller annen hylle.
Det er og blir en illusjon at vi kan bygge enighet i alle verdensdeler og mellom alle nasjoner: vi bør av hensyn til FNs troverdighet nå gå inn i en annen type konsesnusbygging. Begynn med de nasjoner som er enige om målene og la så de som vil blokkere, stå utenfor eller ødelegge inmternasjonale forpliktende avtaler, bli frosset ut av det internasjonale samfunnet.
Når en håndfull nasjoner greier å ødelegge alle gode hensikter i miljøkampen, må vi begynne å bygge handlingskraft nedenfra og på tvers i regioner der enighet kan bygges. Vi må la rebellene og sabotørene i klimakampen få smake egen medisin: vil de ikke være med, får de også ta følgene. Internasjonal boikott, sanksjoner og direkte økonomiske straffetiltak vil sikkert myke opp en del av motstanden mot å ta miljøløft. Harmonimodellen til FN funker bare ikke lenger.
Dessuten kan vi spare miljøet for flere klimafiendtlige og miljøskadelige konferanser med førti tusen tilreisende.

Saker jeg fremdeles grubler på.

Et liv i journalistikken har gjort at jeg sitter igjen med flere spørsmål og svar på saker jeg har vært innom eller observert. Her et knippe saker som jeg ennå ikke har funnet løsninger på:

1. Hvorfor ble politivoldsaken i Bergen på åttitallet til slutt til en sak om voldsforskerne?


2. Hvorfor ble det satt i gang et voldsomt oppgjør med "opposisjonelle" i Bergen Frp som endte med flere eksklusjoner- hvorfor var f. eks. Terje Sørensen så farlig at han måtte ut?


3. Hvorfor kommer vi aldri til bunns i saken om Arne Treholt?

Dette er bare begynnelsen, jeg skal forlenge listen i dagene som kommer. Jeg er opptatt av at journalistikk ofte ender på en konklusjon uten at andre spor og andre vinklinger blir tatt opp.

Kanskje det kan bli en annerledes debatt av denne bloggen?

Mitt møte med en amerikansk president

Bilder fra Oslo i dag: sperringer rundt Grand Hotel, kumlokk sveiset til, bosspann fjernes. Sikkerhetsoppbudet er enormt, flere tusen politifolk skal beskytte den amerikanske presidenten.
Jeg tenker på mitt møte med en amerikansk ekspresident og senere nobelprisvinner: Jimmy Carter og fru Rosalynn. De besøkte Bergen på nittitallet (husker ikke dato og år)-jeg var på kveldsvakt og ble sendt ut for å snakke med presidenten og hans frue. Vi traff eks-presidentparet utenfor Mariakirken der de hadde hatt privat omvisning. Deretter gikk turen til Troldhaugen der Jimmy fikk en spesialomvisning og kunne fortelle oss journalister at han var meget glad i Griegs musikk. Det hele var nesten uvirkelig, vi stod en gjeng journalister og fotografer og snakket hyggelig med en imøtekommende og vennlig ekspresident og hans frue. Sikkerhet? Ikke en vakt som jagde oss vekk, ingen sperringer og folk som passerte oss la knapt merke til den tidligere amerikanske presidenten.
I 2002 fikk han Nobels fredspris. Jeg husker best historien som kokken på Meland golfbane fortalte, da ekspresident Clinton var i Bergen og satte byen på hodet med foredrag i Grieghallen, var han også innom golfbanen på Meland. Men kokken der ute ville ikke svinge opp med koldtbord og greier Han kokte en enkel suppe. Denne kokken hadde møtt ekspresidenter før; Jimmy Carter var nemlig på en oljeplattform i Nordsjøen ( derfor var han innom Bergen)- kokkene på plattformen hadde laget et festbord uten like, det hele toppet seg med en gigantisk isfigur som pyntet bordet og som golfbanekokken hadde arbeidet på i mange timer i et iskaldt fryserom.
Jimmyen svingte innom matsalen på plattformen, beundret mesterverket og matberget- og forsynte seg med noen Ritzkjeks og gikk videre!
Ikke rart at kokken på Meland syntes en suppe fikk være nok til en ekspresident. Han fikk rett: Clinton rørte knapt maten.
Stor ståhei for ingenting.
Lykke til Oslo!

Nekrologer - over og ut

Sjelden lyvs det mer enn i en nekrolog. Norsk pressse har ikke dyrket en navnejournalistikk som forteller sannheten om mennesker. Det er helst er personer i de øvre lønnsklasser fra møblerte omgivelser som får minneord der superlativene dynges på hverandre og alltid avslutter med varme tanker til de etterlate. De fleste nekrologer ut som en pent omskrevet CV; vi vet alle hvor lite sannhet det er i en egenkomponert skryteliste.
Hvorfor er det slik at navnestoff er forbeholdt den akademiske og økonomiske overklasse med en dash kjendiseri for å toppe det hele? Når vi møter døden er vi alle i samme lønnsklasse og har like lite å fare med når livet slipper taket. Men i spaltene og omtalene blir det reist den ene bauta etter den andre. Med en omskriving av Diogenes kunne man be om at de største ordene ble fjernet så man kunne se hin enkelte avdøde slik han/hun var. Det skrives ofte slik at ordene mer er rettet til de etterlatte enn om den avdøde.
Norske aviser praktiserer klassesamfunnet i sin omtale av avdøde. Det er den skriveføre, akademiske og velsituerte del av befolkningen som får sitt ettermæle i spaltene. Det skrives få nekrologer om alminnelige folk. Hvis "vanlige" mennesker får minneord, er det fordi de er entusiaster, idealister og organisasjonsmennesker som har satt spor etter seg.
I norske avishus (mediehus begynner å bli tomt for innhold), hives en hel generasjon med eldre arbeidstakere ut. De journalister som har levd noen år og har vært øyenvitner til mye gjennom et langt og skrivende liv, blir lempet ut med AFP, bløtkake og kaffe og takk for jobben.
Følgen av denne saneringen, er at vi mister det samtidige og historiske blikket for mennesker som er vel verd noen minneord. Eldre journalister kunne fortalt historier om mennesker som ikke nødvendigvis hadde gjort seg fortjent til St. Olav, men som levde sitt liv på jorden.
Jeg tror avishusene rundt om vil få merke neglisjeringen av navnestoff og minneord, folk vil ta over og la nettet bli en møteplass for de gode minneord som kan fortelle sannheten om livet-også når noen dør! Mine tanker springer ut fra Sven-Egil Omdal som i Stavanger Aftenblad /BT og Adressa - skriver glimrende om dette i mediekommentaren om "Nekropolis" lørdag den 4. desember 2009.